I robåt over Atlanterhavet

av Harald Hansen

Hvor mange av oss vet hvem George Harbo og Gabriel Samuelsen er? Og hvor mange kjenner til den dramatiske rotur disse to nordmenn foretok over Atlanteren sommeren 1896 i åpen båt uten ror eller seil?

George Harbo, initiativtageren og ferdens egentlige leder, var døpt Gottleb Harbo Ragnhildrød og født i Sandar 14/9-1864.

Familien Ragnhildrød*) kom til Brevik i slutten av sytti-årene og bosatte seg der. Som så mangen ungdom dengang dro Gottleb tidlig til sjøs, og allerede som 20-åring ble han styrmann på en skonnert. Han emigrerte til Amerika, giftet seg med Brevikspiken Anine Brynhildsen, datter av dampskipsekspeditør Brynhild Isaksen og hustru Lovise Halvorsen. I Amerika tok han navnet George Harbo.

Her møtte han for første gang Gabriel Samuelsen, født på Lista 26/2-1870. De livnærte seg som fiskere og skjellsamlere langs kysten av New Jersey. Et yrke som dengang krevde både mot og dristighet, og det var særlig under den tiden at de tilegnet seg det sjømannskap som senere skulle komme dem til så stor nytte. Et bevis på deres sjødyktighet var Harbos bevilling som havnelos i New Yorks havn.

I et intervju som en Skiensavis hadde med Harbos hustru, 3/8-1896 - et døgn etter atlanterhavsfaremes ankomst til England forteller hun bl.a. at det var Gokstadskibet «Viking»s ferd til Amerika sommeren 1893 som egentlig brakte hennes mann inn på tanken å utføre en eller annen bedrift - en idé som etter hvert tok mer og mer form.

Da så redaktøren av det kjente ukemagasinet New York Police Gasette - millionæren Richard G. Fox - luftet tanken om det var mulig for en eller to mann å ro over Atlanteren i åpen båt, ga dette støtet til en av historiens dristigste atlanterhavsturer.

Richard G. Fox hadde tro på at en slik tur kunne gjennomføres og sa seg villig til å stå bak et slikt foretagende og hjelpe til med finansieringen.

Båten de valgte til denne vågsomme ferd, fikk William Seaman i Sea Bright i oppdrag å bygge. De to hadde selv laget tegningene til den med en Sandy Hook sjekte som forbilde. Båten var 18 ½ fot lang og 5 ½ fot bred. Den hadde vanntette skott så det var mulig å oppbevare provianten uten at den ville bli ødelagt av sjøvann. På kjølen var det festet to håndtak til å holde seg i hvis båten skulle kantre. To livliner var også festet til båten, en forutseenhet som skulle vise seg å få sin belønning. Båten skulle bære amerikansk flagg og fikk navnet «Fox» til ære for redaktøren, som hadde vært dem til så stor hjelp.

I uker og måneder planla de denne roturen. De forsøkte så godt de kunne å hemmeligholde sine planer, men etter hvert ble det jo kjent at disse to nordmenn ville ro over Atlanteren i åpen båt og folk smilte av dem. Det var ikke så mange som trodde det var mulig å klare en slik tur. Avisene betegnet det som det rene galmannsverk - dømt til å mislykkes. Fra enkelte hold ble det også hevdet at en burde gripe inn og stoppe hele foretagendet. Men Harbo og Samuelsen lot seg ikke stoppe, de var fast bestemt på å gjennomføre den planlagte tur.

Harbo hadde i god tid før turen ble til virkelighet sendt sin kone og barn hjem til Norge. Under hele denne bekymringsfulle og spennende tid oppholdt de seg i Skien, hvor hans mor og to søstre var bosatt.

Samuelsen var ugift. Han hadde byttet fornavn og kalte seg Frank. Han hadde sin nærmeste familie - mor og to søstre - bosatt i Atlantic Highlands. En av disse søstre var så sent som i 1966 fremdeles bosatt i Atlantic Highiands. I et intervju i avisen «Newark News» samme år - i anledning 70-års dagen for denne rotur - fortalte hun bl.a. at hun var 10 år gammel da hun var vidne til at hennes bror og hans kamerat dro avsted på sin tur over havet, og at hun aldri ville glemme det øyeblikk da hun fra vinduet i sitt hjem med utsikt over Sandy Hook- bukten, så Frank og George svinge sine luer mot Highlands Mount - en hilsen som på sjømannsvis uttrykte et håp og ønske om at lykken måtte følge dem.

Så kom dagen da Harbo og Samuelsen var klar til start. På en sommerdag 1896 var det langs bredden av Battery, på spissen av Manhattan-øya, møtt fram ca. 2000 mennesker for å se starten på en av verdens mest vågsomme roturer. Foran mengdens vantro øyne satt to menn klar til å ro over Atlanterhavet i en vanlig liten sjekte med Europa som mål. De fleste av sjøfolkene rundt Battery regnet med at de ville bli tatt opp av et eller annet inngående fartøy utenfor Sandy Hook og brakt tilbake.

Lørdags ettermiddag den 6. juni kastet Harbo og Samuelsen loss fra Battery Place, sikre på at alt var så godt forberedt som mulig.

Provianten de hadde med bestod blant annet av 60 gallons friskt vann, 50 kg kavring, 45 kg kaffe, 350 egg og diverse hermetikk. De hadde også med en liten kaffekjele og en parafinprimus - og i alt syv par årer som alle ble utslitt underveis. Til navigasjon hadde de et kompass og en sekstant Loggboken de hadde med begynte med en erklæring undertegnet av en rekke pressefolk i New York. Den gikk ut på at de hadde undersøkt båten og kunne bekrefte at det ikke fantes seil, mast eller ror ombord. Det eneste som sto til nordmennenes disposisjon var årer.

Og så begynte den dramatiske roturen over Atlanterhavet som skulle ta 56 døgn før de gikk i land i Europa. Det begynte ikke så bra. Straks etter starten fikk de to atlanterhavsfarere en sterk motvind, og da tåken etter hvert satte inn besluttet de, da de hadde nådd Fort Hamilton, å kaste anker til neste morgen. Neste dag tok de til å ro igjen, og søndag 7. juni klokken 11 passerte de fyrskipet Sandy Hook - den siste kontakt med den amerikanske østkyst. Det var tungt å ro. Vinden var fremdeles østlig og meget sterk, men ved 4-tiden var de kommet så langt at de ikke lenger så land.

Så gikk det jevnt og trutt en ukes tid. Med raske og støe åretak har det lengre og lengre til havs. Harbo og Samuelsen holdt seg nøye til sin arbeidsplan. Rodde i 18 timer, sov ca. 5 timer og resten av døgnet gikk til å spise og slappe av på. Natten delte de mellom seg når været tillot det.

Den 14. juni blåste det opp til storm. Vinden økte stadig og til slutt ble de nødt til å kaste drivankeret og følgen ble at de drev mange mil tilbake.

Noen utdrag fra loggboken viser at vanskelighetene og strabasene allerede var begynt:

12. juni.
Begge rodde hele natten. Det var alt for kaldt til å kunne sove. Ut på morgenen stakk oljetenneren fyr på treverket der den var oppbevart. Det så ille ut en stund, men ilden ble snart slukket.
14. juni.
Natten har vært stygg. Østlig vind og regn hele tiden. Klokken 8 morgen. Vinden har tiltatt til kuling. Måtte slippe ankeret ved 9-tiden.
12 middag Sterk kuling. Ligger fremdeles med ankeret utabords.
Klokken 5 ettermiddag. Vinden slakker av. Sterk sjø.
6 ettermiddag. Tar fatt igjen. Har drevet tilbake omlag 20 mil i dagens løp. (Dette bare gjetter vi oss til). Det er sterk tåke. 45 grader Fahrenheit.
17. juni.
6 ettermiddag. Stille. På morgenkvisten rodde vi tvers igjennom en flokk hvaler som lekte som barn. Det var omlag 50 av dem. Sjøen var da glatt som et speil, og solen skinte varmt og klart. Det var et prektig syn da vi visste at hvalene ikke ville gjøre oss fortred, så lenge vi lot dem være. En av dem avla oss likevel et temmelig nærgående besøk, men det gikk bra. Så gikk reisen videre henover den uendelige havflate, stadig under gunstige værforhold. Merkelig nok møtte vi intet skip.
18. juni.
9 formiddag. Passerte skipet «Fürst Bismarck». Heiste vårt amerikanske flagg. Hun heiste sitt tyske flagg, dreiet om og kom bort til oss for å spørre om vi ønsket å bli tatt ombord. Vi sa nei, men ba kapteinen å gi beskjed om oss.

Etter at Harbo og Samuelsen hadde vært i sjøen en måneds tid, og hadde passert Newfoundlandsbankene, kom de ut i virkelig styggvær. Den 7. juli fikk de sterk sydvestlig kuling med tung sjø. Den ene svære sjøen etter den andre slo inn i båten og til slutt røk ankerkjettingen, og ankeret gikk tapt. Gang på gang ble båten fylt med vann og begge måtte øse, og det gikk ofte på livet løs. Natten var mørk med tunge regnskyer alt ble gjennomvått ombord, unntatt brødet og loggboken. Stormen tiltok stadig, og fredag 10. juli holdt turen på å ende med en katastrofe. En kjempebølge kom veltende mot dem og slengte båten høyt i været og så ned igjen, men da med bunnen opp. Begge to ble kastet ut i det opprørte hav. Heldigvis holdt livlinene som de var festet til båten med. Om denne mest dramatiske hendelsen på turen gjengir vi noen linjer hentet fra et privatbrev Harbo skrev hjem til Skien.

«Den 8. juli fik vi en storm som tiltog efterhaanden og den 10. juli henimot aften rasede den paa det høieste, med et forferdelig oprørt hav og med det ene store braat efter det annet. Vi forsøkte at holde baugen op mot vinden paa beste maate, men havet var saa oprørt at sjøene brød fra alle kanter. Ved 9 tiden saa og hørte vi et forferdelig stort braat komme. Vi sagde os imellem at den der klarer vi ikke. Og med et brag kastet den os og båden rundt, som om båden skulde være et nøtteskald. Vi blev sendt flere favner under vand og da vi endelig fik hovedet over vandet igjen, var vi begge i læ av båden. Og der laa vi i det oprørte hav og svømmede med fuld oljeklædning og sjøstøvler paa..... »

(sitat slutt)

I de dramatiske og spennende minutter som nå fulgte, kjempet de begge en nærmest håpløs kamp mot havets elementer. Men de var erfarne sjøulker med mange års trening bak, seg. De fikk til slutt fatt i håndtakene på kjølen og kom seg opp på båthvelvet. Her ble de liggende en stund halvt i svime opptatt med bare en tanke - å holde seg fast. Til slutt lykkedes det dem å få båten på rett kjøl og komme ombord.

I noen notater Samuelsen hadde gjort til dette avsnittet i loggboken, heter det:

Vi hadde vanskelig for å få båten på rett kjøl og å komme ombord igjen da begge linene var festet til samme side av båten og for korte til å svømme rundt den. Båten var full av vann og hver gang vi forsøkte å komme ombord, truet den med å kantre igjen. Til slutt lykkedes det meg å få Harbo ombord. Han var da så utmattet at han nær hadde druknet i båten.

Etter denne harde påkjenningen og mange timer uten søvn og lite mat syntes det som om de ikke kunne klare det stort lenger. De hadde slukt en mengde sjøvann, som de etter hvert måtte bli kvitt. Stykkevis av huden var flekket opp og blodet rant. Heldigvis var reserveårene i behold så de omsider kunne ta fatt på å ro igjen. I flere dager rodde de som i ørske, syke og elendige både på legeme og sjel, sultne og nedbrutte. Det eneste som holdt dem oppe var viljen til å overleve og tanken på å fullføre den oppgaven de hadde påtatt seg.

Endelig løyet vinden av og godværet syntes å komme. Gleden over dette gav dem nytt mot, og kreftene kom etter hvert tilbake. Men etter havariet var alt som ikke var surret fast, borte. Halvparten av vannbeholdningen, det meste av kjeksen og hermetikken. Kokeapparatet, signallysene, parafinen og det de hadde ekstra av klær. Den provianten som ennå var i behold, måtte derfor rasjoneres omhyggelig. Om den periode som nå fulgte, skriver Harbo i sitt brev følgende:

«Vi havde da vi kantrede været oppe i over to døgn og lite spist i denne tid. Vi havde ingen klæder og skifte på os lenger, saa alt vi kunde gjøre var at ro for at holde varmen. Næste dag tog vi av os alt tøi vi havde på - vriede vandet ud og tog det paa igjen. Det maatte sitte paa os til det blev tørt igjen. Hvis det enda havde været i et varmt klima saa havde det været lett overstaaet, men dette var i trakter hvor vi havde seet isberger flyte nogen dager tidligere. Vi rodde i tre døgn i et, uten søvn eller hvile og det var saa koldt at vi ikke var istand til at holde varmen, trods alt vi rodde. Vi var begge meget stive i lemmene efter det kolde bad, og vi blev ikke klar dette før vi kom tillands..... »

Så ettermiddagen den 15. juli oppdaget Harbo og Samuelsen en seilskute med kurs mot dem. Det så først ut som om de ikke ville bli oppdaget, men ved hjelp av et ullteppe på en åre ble de til slutt observert.

Skipet viste seg å være en norsk bark ved navn «Cito» av Larvik, ført av kaptein Clausen. Naturlig nok var Samuelsen og Harbo på dette tidspunkt både skitne og ustelte, barkede og brune av vær og vind, og det var derfor ikke så underlig at mannskapet ombord i «Cito» først tok dem for indianere. Men da «Fox» omsider kom opp langs siden av båten, hilste Harbo: «Good morning, what nationality are you, sir?» «We are norwegians», var svaret. «Good», svarte Harbo, «for vi er av samme ulla».

Da været var pent, bød det ikke på noen vanskeligheter å få Harbo og Samuelsen ombord. Det tok imidlertid litt tid å få kapteinen overbevist om at det ikke var to skibbrudne han hadde for seg. Ombord fikk de et kjærkomment måltid varm mat, og etter noen timers hvil gjorde de seg klar til å fortsette roturen. «Cito» hjalp dem med å fornye provianten og dessuten fikk de med seg kanner med nytt ferskvann. Likeledes fikk de med en bekreftet erklæring på at de hadde møtt barken «Cito» på 47-10 N og 31-20 W den 15. juli og at «Fox» hverken hadde seil, mast eller ror ombord. Erklæringen var undertegnet av kaptein N.E. Clausen.

Fra sjøen sendte Harbo bL a. dette brev hjem til Norge:

Atlantic Ocean
13th July 1896

Kjære Harald og Linda

Jeg skal idag skrive dere nogle ord at dere kan se hvorledes we lever. Ja, we lever om end ikke noksaa bra. Det gaar smaat med os men we håber dog at bli istand til at kunne gjøre turen. Men we vil komme til at rake up for vand og mad saa vi maa se til at treffe en Steamer og faa tigget noget saa snart we kan. Seilskuder har vi nesten ikke seet siden vi gik fra N. Y. We har haft meget stygt veir i de siste 2 uger og kantrede july 10de om aftenen. Hvis du hører at we er raported og at vi har pirked up mad fra en eller anden Steamer saa send dogle ord til mig til Havre adress brevet til U.S. Consul Havre France. Send mig ogsaa et av mine foto er du snil. Hils hjemover til alle kjændte. Jeg har et langt brev eller rettere sagt 2 breve skrævet ferdig for The World. Klip dem ud da jeg kan se dem om vi lever til vi kommer frem som jeg håber we gjør.

Ja det er visst alt,
din bror
Capt. Geo. G. Harbo
Fox


  

Adr. US. Consul Havre France.

Atlantic Ocean 15de

Traf norsk Bark Cito af Larvik fik mad og vand alt vi trængte. Sendte ogsaa et brev til Anine det vil antaglig være i England 23de july, vi tenker vi vil være fremme den 4-6 august Veiret er naa udmerket.

Noen dager senere møtte de barken «Eugen» av Christiania på vei til Halifax. Her fikk Samuelsen og Harbo et godt måltid mat og nye forsyninger og en erklæring på at de ikke hadde annet enn årer til hjelp ombord, undertegnet av kaptein Bache.

Etter «jevne dagsmarsjer» i stort sett rolig sjø og pent vær var de to atlanterhavsfarere kommet fram til 1. august. To timer før daggry fikk de øye på et lys. Dette skulle vise seg å være fyret på Bishop Rock utenfor Schily Island, og etter å ha fått oppgitt en nøyaktig kurs av en russisk skonnert gikk de i land i St. Mary kl. 11.

På 55 dager hadde Samuelsen og Harbo nå rodd 3250 sjømil, og det var bemerkelsesverdig hvor presist de hadde navigert med sine primitive instrumenter. De var både glade og lykkelige over å ha fatt landkjenning.

Det karakteristiske for disse to modige menn var at de selv på dette tidspunkt ikke anså turen som avsluttet. Målet var Le Havre og videre til Paris. En lege undersøkte dem, men begge var tross alle strabaser i god fysisk form. Allerede 2. august tok de fatt på å ro over den engelske kanal. De rodde nå bare om dagen og ankret opp om natten. Den 7. august kl. 9.30 fortøyet de båten i Le Havre 62 døgn etter de forlot New York.

Ved ankomsten til Paris ble de straks intervvuet av en medarbeider i den kjente pariseravisen «Figaro». Han skrev en utførlig beretning om deres ferd over Atlanterhavet, vesentlig av stoff hentet fra skipsjournalen som avisen fikk utlånt.

Redaktør Fox var også kommet til Paris, og ved en middag arrangert til ære for atlanterhavsfarerne - hvor også en del kjente idrettsmenn var innbudt - overrakte han de to nordmenn hver sin gullmedalje.

Etter sitt opphold i Paris reiste Harbo og Samuelsen tilbake til England. Her stilte de ut båten på flere steder, bl.a. i Royal Aquarium, og tjente noen penger på dette.

Vi gjengir et utdrag fra «Varden» 3. august 1896:

«EN NY HELTEBEDRIFT AF NORDMÆND
Lykkelig fuldført

Vi meddelte Fredag et Uddrag af et Privatbrev, hvorefter to Nordmænd i aaben Baad var praiet ude i Atlanteren paa Reise fra New York til Havre efterat ha været ude i 32 Dage.

Lørdag Eftermiddag indløb Telegram hertil, hvorefter de to tapre Nordmænd lykkelig har naaet sit Bestemmelsessted efter 56 Dages Roning.

Vi fik spurgt, at Harboes Hustru og Mor for Tiden er bosat her i Byen og idagmorges aflagde vi Dem en Visit for at gratulere - og for at faa nærmere Oplysninger, naturligvis.

Moderen - Anne Rød, der driver en mindre Kolonialforretning paa Hoells Brække, henviste os til Harboes Hustru, der bor i samme Gade.

Hun var naturligvis i et straalende Humør, men hun havde det saa travelt med at skrive sa hun - naturligvis om den lykkelige Reise.

Vi stillede talrige Spørsmaal, som hun med største Elskværdighed besvarede, og her meddeles det vesentlige.

Planen undfangedes, da «Viking» kom over til New York, det maatte kunne gaa an for Nordmænd at gjøre en endnu dristigere Færd, tænkte Harbo og omtalte det for en Kammerat. Saa meldtes Planen for Sportskongen og Millionæren Fox med Opfordring til Konkurranse. Ingen vilde kappes med Nordmændene i Dristighed og Fox udlovede to Guldmedaljer og en herlig Modtagelse ved Fuldførelsen af Planen. Færden skulde været startet ifior Sommer, men blev forhindret.

Den 6te Juni drog de to mænd afsted.

Den benyttede Baad, der er bygget for Anledningen, er 18 Fod land og veier 200 Pund (engelsk).

De to dristige Mænds amerikanske Navne er George Harbo og Frank Samuelson og den er første Fartens egentlige Leder.»

Varden skriver videre:

«I Herald for 7de Juni læser vi, at Robaaden «Fox» Dagen forud forlod Newport i Overvær af over 2000 Mennesker. Da Baaden forlod Bryggen svarede Harbo paa de gode Ønsker for Færden, med at udtale til Fox' Repræsentant: «Adiø! Jeg vil møde Dem paa den anden Side».

Uden Seil, og udstyret med 4 Par Aarer har nu de to Mand kæmpet sig frem over det store Ocean, ca. 3300 Mile, og mangen alvorlig Kamp har de maattet udstaa med Elementerne. Som meddelt har Baaden 3 Gange kantret paa Veien.

Harbo skal skrive om sin Færd i The World i New York, der betaler rundelig derfor.

Hele den gamle og den nye Verden over vil deres Færd bringe dem paa Folks Læber og Nordmænds Ry for Dristighed, Kraft og Udholdenhed atter øges.

Efter at de har festet sammen med Fox og andre Sportsinteresserede i Paris, hvor de sandsynligvis idag er Gjenstand for meget Opmærksomhed, vil de reise om til Europas Storsteder og indkassere lidt igjen for de mange Utlæg de har havt til Færden. Sandsynligvis kommer de ogsaa til Kristiania.

De to Roere er fra Sandefjord. Harboes Hustru er fra Brevik. Samuelson er ugift.»

Så var det hjem til Norge, men de Æresbevisninger de her hadde håpet på, uteble helt. Alt druknet i disse dager i jubelen over Fridtjof Nansen og hans kameraters hjemkomst fra den berømte ferd med polarskipet «Fram».

Samuelsen og Harbo forsøkte å gjøre noen penger ved å stille ut båten sin i Tivoli-haven i Oslo, men ingen syntes å ha interesse av å se en slik liten robåt. Det hele ble en stor skuffelse for dem.

Etter en kort visitt i Brevik (Harbos barndomssted) der de fikk stille båten ut i salen på Hotell Viking, satte de kursen for Samuelsens fødeby Farsund. Her fikk de den mottagelse som de ofte hadde håpet på. Hele byen var på benene, og den blomstersmykkede båten ble båret på gullstol inn i festivitetslokalet under salutt og musikk. Den største folkefest Farsund hadde opplevd, men den gav ingen gjenlyd ellers i landet.

Om Samuelsen og Harbos videre skjebne kan i all korthet nevnes at begge reiste tilbake til Amerika. Samuelsen kom senere hjem til Norge og slo seg ned på et småbruk i Lunde på Lista. På sine gamle dager flyttet han inn på gamlehjemmet i Farsund, der han levde sine siste år og døde 1946 - 76 år gammel. På Farsund kirkegård vil en finne en gravsten med navnet Gabriel Samuelsen uten noen innskrift for etterslekten som viser at her hviler en havets sønn som i året 1896 - sammen med en norsk kamerat - rodde 3000 sjømil over åpent hav i en liten sjekte.

Harbo ble som amerikansk statsborger boende i USA Han døde 1908, 44 år gammel og er begravet i Greenwood Cemetery, Brooklyn. Hans hustru døde 3 år senere og de etterlot seg 10 barn.

Både for Harbo og Samuelsens vedkommende gjelder det at verden har glemt hvem de var og hvilken bragd de utførte. Den eneste Æresbevisning de fikk - foruten sin gullmedalje - var 10 kroner av kong Oscar den 2.

Note:
*)Georges foreldre var skomaker Christian Gulliksen Ragnhildrød, født i Stokke 1838, død i Skien 1891, og Anne Mathilde Hansen, født på Blåstein i Sandar 1844, død i New York 1902 (hos sin sønn atlanterhavsroeren).

Anne Mathilde og Christian Gulliksen fikk ialt 4 barn, 2 gutter og 2 piker. I slutten av syttiårene flyttet familien til Brevik og kalte seg her Ragnhildrød. De bodde i et lite hus i Trompetbakken, som ennå står der nærmest uforandret. (1983)

Utdrag (s. 44-56) fra:
Brevik Historielag. Årbok 1983
Til bokas innholdsfortegnelse
Porsgrunn biblioteks hjemmeside Søk i bokbasen